Lover og forskrifter

I Norge er det Stortinget som vedtar lover, mens domstolene har prøvingsrett, som vil si å kontrollere om en lov eller vedtak er i overensstemmelse med Grunnloven. Grunnloven ble vedtatt av Riksforsamlingen på Eidsvoll 16. mai 1814, og datert og underskrevet den 17. mai 1814.

Grunnloven

Grunnloven var det sentrale dokument ved etableringen av Norge som selvstendig stat i 1814. Reglene om grunnlovsvedtak er slik utformet at det er en komplisert prosess å endre Grunnloven. Grunnlovsvedtak treffes av Stortinget i plenum. Minst 2/3 av representantene må være til stede, og minst 2/3 av de tilstedeværende må stemme for hvis endringen skal vedtas. Prosessen kompliseres ytterligere ved at et forslag om grunnlovsvedtak ikke kan vedtas i samme stortingsperiode som det er fremsatt. Fremsettelse av forslaget må skje i løpet av de tre første årene av én stortingsperiode, mens forslaget må behandles i løpet av de tre første årene av den påfølgende perioden.

Lover

Stortingets kompetanse til å vedta lover er gitt i Grunnloven § 75 bokstav a, mens domstolenes prøvingsrett fremgår av Grunnloven § 89. Når Stortinget ikke er samlet, kan Regjeringen vedta midlertidige lover på noen områder, jf. Grunnloven § 17. Det heter provisorisk anordning.
Rettslige forbud eller pålegg må ha hjemmel i en formell lov eller provisorisk anordning. Grunnloven har en særstilling som overordnet annen lov, og det gjelder særlige regler i Grunnlovens § 112 om endringer i denne.

Relevante lover:

• Energiloven 
• Plan- og bygningsloven
• Håndverkertjenesteloven
• Kjøpsloven
• Forbrukerkjøpsloven
   

Forskrifter

En forskrift er en rettslig bindende regulering som må ha hjemmel i lov. Forskrifter gis som regel av et departement, direktorat eller et kommunestyre, alt etter hva den aktuelle lovhjemmelen bestemmer. Forskrifter må ha hjemmel i gyldig lov, og kan i likhet med lover ikke gis tilbakevirkende kraft. Forskriften må holde seg innenfor lovhjemmelen, og må ikke være i strid med andre lover. I tillegg må forskriften kunngjøres for å ha rettslig virkning. Å overtre forskrifter kan være straffbart. Dette forutsetter at enten den aktuelle hjemmelsloven eller forskriften selv foreskriver dette.

Relevante forskrifter:

• Byggteknisk forskrift
• Produktforskriften (Kap. 6a Regulering av fluorholdige stoffer)
• Internkontrollforskriften

Veiledere

For mange forskrifter utarbeides det en veileder. I veilederen forklares som regel innholdet i bestemmelsene. Veilederen er ikke en del av forskriften,og vil kunne endres ved behov, uten at forskriften endres. Innholdet er retningslinjer og anbefalinger for hvordan forskriften skal forstås og praktiseres. En veiledning kan for eksempel vise eksempler på løsninger som vil tilfredsstille forskriftskrav.

Standarder

En standard er en teknisk spesifikasjon som beskriver hvordan ulike objekter skal kunne defineres på en entydig måte eller som beskriver arbeidsmetoder, for eksempel kvalitetsstyring i en bedrift. En standard er i utgangspunktet frivillig å bruke, men en forskrift kan henvise til en standard. Standarder blir vanligvis utviklet og vedlikeholdt av en standardiseringsorganisasjon på nasjonalt, europeisk eller globalt plan. I Norge er det Standard Norge, NEK og Nkom som har ansvaret for å utvikle og vedlikeholde standarder. Standard Norge er det norske medlemmet i de internasjonale sertifiseringsorganisasjonene CEN og ISO.